Skipskjeks med mus og andre kulinariske kulturkollisjoner

Av oversetter Hedda Vormeland

Maten er halve føda, heter det, og naturlig nok har maten også sin plass i litteraturen. Ikke alle forfattere er like opphengt i kulinariske detaljer, men her er en liten hjemmeoppgave: Prøv å komme på én skjønnlitterær bok du har lest i det siste, hvor det ikke spises et eller annet.

Når man er oversetter, hører ord eller begreper som ikke uten videre lar seg ferge over til et annet språk, til dagens orden. Ofte er det fordi fenomenet det beskriver, ikke har noe sidestykke i målspråket – man kan jo for eksempel gjette at spanske oversettere river seg i håret når deres norske kildetekst handler om fårikålsesong eller mellomleggspapir. Ikke overraskende befinner mange snublesteiner seg nettopp på kjøkkenet og i spisestua (og på gatekjøkkenet og, i Nederlands tilfelle, i noen underlige luker i veggen). Blant oversettere er det så vidt jeg kan registrere bare ett emne som vekker større engasjement og mer debatt enn sex-terminologi, nemlig (naturligvis!) betegnelser på forskjellige typer mat. Oversetternes e-postforum har et arkiv hvor det myldrer av meldinger om bakverk og gryteretter av alle slag.

De lave land, som leverer mange av mine kildetekster, er kanskje ikke spesielt kjent for sitt spennende kjøkken. Men det betyr ikke at matprat er uproblematisk. Blant annet går det en kulinarisk grense ved Moerdijk – sør for Moerdijk vil et forslag om å spise «lekkere kroketten uit de muur» (deilige kroketter fra en luke i veggen) bli møtt med en påfallende mangel på entusiasme. Belgierne synes i det store og det hele at nederlendernes matvaner er ekstremt uappetittlige, men de må motvillig innrømme at ostehodene (altså nederlenderne) kan lage ost (som, i parentes bemerket, også er ostehoder – når livet er herlig og osten er rund, har man med et ostehode å gjøre). Nederlenderne på sin side finner belgierne nytelsessyke og sløsete på grensen til det uanstendige, ettersom de klarer å holde liv i flere enn én restaurant selv i den minste landsby.

Nederlendere lever ikke bare av kjapp mat fra skap med myntinnkast. Fornuftig og solid kost står høyt i kurs, og stamppot er en høyt elsket klassiker. Hvordan oversette det? Tja, det er jo en slags stappe. Men selv om «grønnkålstappe» vil gi et visst inntrykk av hva det handler om, vil ikke en norsk leser kjenne den karakteristiske duften i nesen – eller vite at dette er den ultimate vinterretten, servert rykende varm når man kommer inn med roser i kinnene. Enda mer uoversettelig er fenomenet «beschuit met muisjes». Direkte oversatt er det «skipskjeks med mus», men heldigvis er disse musene rett og slett anisfrø med sukkertrekk. Det kan man jo skrive, men det hjelper ikke den norske leseren til å forstå bakgrunnen for serveringen. Beschuit met muisjes er en nederlandsk barselskikk – de nybakte foreldrene serverer dette til besøkende og kolleger. Er den nyfødte jente, er sukkertrekket på anisfrøene rosa, mens blått forteller at arvingen er av hankjønn. (Og fødes en tronarving i huset Oranien-Nassau, blir det plutselig oransje muisjes å få kjøpt – uansett om det er snakk om en prins eller en prinsesse.)