fredag 20. mai 2011

Den hodeløse bøddelen

Historien om en anmeldelse, en forbrytelse og en oppklaring


Thomas Pynchons kjempeverk Mot dagen er en uløst gåte – vill, morsom, rar og ugjennomtrengelig. Jeg har brukt en del av livet mitt på å oversette den til norsk. Så det var med spenning jeg fant anmeldelsen i Morgenbladet og ga meg til å lese. Ville det vanke et klapp på skulderen og et vennlig ord?
             Anmelderen er godt kjent med denne sære forfatteren, han uttaler seg med en ledig sikkerhet om forfatterskapet og sammenligner ham med Bob Dylan – begge er tydeligvis litt av noen helter for Anmelderen. Og han har kost seg med boka, viser det seg, han har «benyttet seg av det dårlige skiføret i påsken og krøllet seg opp til en fantastisk ferd».
             Jeg lar meg imponere: Selv drevne lesere sliter med å komme gjennom denne boka på noe under en måned. Han fortsetter med å rose boka i høye toner og utlegge det han finner av visdom og innsikt i teksten.
             Han virker så kjekk, denne Anmelderen, lærd og belest, og likevel frisk i stilen, og han ytrer seg med pondus om store og vanskelige spørsmål.          
Men så kommer det: Det eneste som ikke er bra med denne boka er visst oversettelsen, den må ha vært utført på dårlig narkotika, den er en forbrytelse som burde vært anmeldt til litteraturpolitiet, den er slapp, jålete, bornert og high brow, og minner slett ikke om den «riktig så folkelige språkkunstneren Pynchon». Han fortsetter med å ramse opp en rekke feil som har irritert ham underveis.
             Jeg farer sammen i sjokk. Kan dette stemme? Har virkelig min oversettelse gjort Anmelderen så rasende? Jeg går gjennom listen over påståtte tabber og diskuterer dem med kolleger. Feilene koker ned til uenighet om likeverdige ordvalg, en anglisisme og noen ganske merkverdige feillesninger fra Anmelderens side.  La meg illustrere:
             Barbary-kysten er feil, sier han, og forteller oss at ”Den het i sin tid Berberkysten og har sitt navn etter berberne som bodde langs Middelhavet …”
Jeg slår det opp: Nja, det pinlig korrekte ville i så fall ha vært Barbareskkysten. Men romanens Barbary Coast kan ikke være denne kysten, siden handlingen her foregår i USA, i fjellene i Colorado, og det fremgår av setningen at man kan reise dit med tog. Mystisk. Hvorfor vandrer Anmelderens tanker til berberne og Middelhavet når det han leser foregår på et annet kontinent?
Aller verst, mener Anmelderen, blir det «når 'pyrites', som er ‘svovelkis’ på norsk, oversettes til ‘narregull’ – fordi ‘svovelkis’ ofte kalles ‘fool’s gold’ på engelsk».
Jeg finner det i både Store Norske og på Wikipedia: «Svovelkis danner messing-gule kubiske krystaller. Fargen er nesten gull-skimrende, derav kallenavnet ‘narregull’.»
Jeg har, for å forklare, altså ikke oversatt det med  narregull fordi det kalles fool’s gold på engelsk, men fordi svovelkis kalles narregull på norsk.
Det er forvirrende – en pedant som ikke er pedant. Hvorfor tar han seg ikke tid til å sjekke de flisene han selv spikker? Hvorfor er han så sint? Mitt bilde av Anmelderen begynner å endres.
Anmelderen: ”At oversetter heller ikke forstår poenget med «The Repeal», opphevelsen av den føderale sølvkjøpsloven i 1893, men bare skriver «Opphevelsen» som om det var en svulst eller noe …”
Jeg søker i teksten: Jeg har skrevet det ut et sted som “opphevelsen av sølvloven” ellers bare som Opphevelsen. Anmelderen bommer igjen. At han synes ordet minner om en svulst, vel … vi har alle vårt.
            
Etter en slik rabiat skuddsalve står jeg og min oversettelse merkelig uskadde igjen og børster murpussen av dressen. Men det er noe som skurrer. Jeg leser den begeistrede delen av anmeldelsen på nytt. Jeg leter etter et bevis for at Anmelderen virkelig har lest boka, noe konkret. Ja:

«Det er et typisk Pynchon-grep at De glade gaster og Traverse-barna aldri møtes

Dette må han jo faktisk ha lest hele boka for å kunne si. Men jeg blir mistenksom. På et innfall gjør jeg et søk på Google: Pynchon, chums, Traverse, «never meet». Og kommer rett til en artikkel av Michael Harris, hvor jeg finner:

«So it is suggestive that the Chums of Chance and the main characters of the Traverse family narrative never meet.»

Å ja? Et sammenfall av dype tanker? Hos Harris avsluttes avsnittet:

«The Traverses naturally spend much of their time underground in mines or tunnels or underwater in a submarine or, in one case, a torpedo.»

Anmelderen: « … mens traversene har gruveganger som naturlig habitat og foretrekker ellers undervannsbåter.»

Undervannsbåter? Jeg stusser igjen og søker i teksten: Nei. Ingen undervannsbåter som traversene skulle foretrekke i boka. Dette er en feil hos artikkelforfatter Harris, og Anmelderen bringer den videre. Hvorfor?
             Og hvorfor bruker Anmelderen så mange anglisismer i sin egen tekst? « …  i mindre kapable hender …» og «i min bok den eneste …» og « … hos Homer, i Gilgamesh og i guttebøker»?
Hvorfor velger den lærde mannen engelsk:stavemåtenger dennere beholde siste setningen? Jeg tror det vil virke sterkerenologie ål være til glede for de av oss som oppnå stavemåte: «Gilgamesh»? Jeg gugler: Pynchon, Gilgamesh. Og vips er vi tilbake hos Harris: «… every story ever recorded, starting with Gilgamesh.»
             Anmelderens lille fotspor i leverposteien. Og lenger ned på siden hos Harris:

«The novel is filled out by a host of secondary characters who bounce or vibrate from one narrative strand to the other …»

             Anmelderen: «Persongalleriet hopper ut og inn av boksidene og befolker en roman som …»

             Mitt bilde av Anmelderen er dramatisk endret. Nei, ikke endret, det rakner, og et tristere bilde trer fram. Hvorfor han er så sint vet jeg ennå ikke, men jeg begynner å få en anelse.
 Anmelderen, la oss kalle ham det, skriver: «Menneskets største skavank er for Pynchon vår tro på at vi fatter og mestrer alt, når vi samtidig ikke skjønner bæret.»
             Om han har tenkt dette selv, får vi aldri vite, men jeg tror det. Ja, jeg tror faktisk det.

Denne teksten sto på trykk i Morgenbladet 20. mai. Se også DETTE innlegget.

15 kommentarer:

Cecilie Winger sa...

Drivende dugelig døvla, Fartein!

Hedda sa...

Fabelaktig godt skrevet! Men det du forteller, er jo i sannhet hårreisende. Vil anmelderen komme på banen, eller innser han at det er for sent å redde æren?

Tone sa...

Om Cecilie slo ham av hesten med sitt innlegg for en uke siden, satte du inn nådestøtet, Fartein!

Løpejente sa...

Sannelig er det bra at anmeldelsen kommenteres - og ikke minst at jeg/vi leser eksempelvis oversettterens tilsvar. Jeg hadde gledet meg til denne oversettelsen, men mistet lysten til å lese boken etter anmeldelsen. Nå har jeg lyst igjen!

Kari sa...

En sann (skade)fryd å lese! Men Willis er ikke den eneste anmelderen som slenger ut påstander om "feil" som faktisk ikke er feil. Det er forunderlig at enkelte anmeldere ikke sjekker bedre før de fremsetter påstandene sine. Det burde da være relativt overkommelig å gjøre de korte tekstene deres etterrettelige? De har kanskje noe å lære av oversetterne, som bedriver profesjonell research på flere hundre - i dette tilfellet tusen - sider før de leverer teksten sin. Men om den flinke anmelder skulle oppdage en "feil" på side 563 - faktisk eller innbilt, vesentlig eller uvesentlig - ja, da skal det utbasuneres!

Anonym sa...

Er litteraturanmeldere verdens mest overfladiske og lettvinte yrkesgruppe? Har de et etisk nivå på linje med bruktbilselgere? Ja, det virker slik.
Til Kari: Jeg kjenner meg igjen i det du sier. Jeg har selv fått en av mine oversettelser anmeldet av en besserwisser som mente jeg ikke hadde oversatt et verb riktig. Men jeg undersøkte, og jeg innestår for hver fordømte forekomst av verbet i teksten. Når en anmelder ved et rent tilfelle, i løpet av de minuttene han bruker på å lese boken, snubler over en såkalt feil, skal det utbasuneres, ja. Oversetteren har tilbrakt tre måneder i selskap med boka, anmelderen kanskje tre timer? Men anmelderen vet altså best.

Holten sa...

Ikkje nokon dårleg prestasjon å eksekvere slikt eit nakkeskot mot ein bøddel. Som til overmål altså er hodelaus.

Kari sa...

Oversettelsens plass i litteraturkritikken er et stadig tilbakevendende tema blant oversettere - også her på bloggen:

http://oversetterblogg.blogspot.com/2010/03/om-litteraturkritikk-og-oversettelse.html

Gaute Solheim sa...

Jeg hengte meg opp i "Barbary Coast" når jeg leste dette i Morgenbladet, fordi jeg mente å huske det fra en av de klassiske amerikanske detektiv-romanene hvor denne stedsbetegnelsen brukes. En kjapp googling viste at det er betegnelsen på et område i SF der særlig australske invandrere slo seg ned. Omtalt som "red light district" i Wikipedia, noe som passer bra med min første assosiasjon. Og det går tog dit. http://en.wikipedia.org/wiki/Barbary_Coast,_San_Francisco

Anonym sa...

"Når en anmelder ved et rent tilfelle, i løpet av de minuttene han bruker på å lese boken, snubler over en såkalt feil, skal det utbasuneres, ja. Oversetteren har tilbrakt tre måneder i selskap med boka, anmelderen kanskje tre timer? Men anmelderen vet altså best."

Et klassisk eksempel på manglende forståelse for hva som i vitenskapsteorien er kjent som en "genetisk feilslutning", dvs. at påstander skal vurderes utfra hva de uttaler seg om og ikke i forhold til den som uttaler seg eller hvor lang tid de bruker på å uttale seg. Tenkelig er at en anmelder som bruker fem minutter på et verk, faktisk treffer spikeren på hodet, og det har intet å gjøre med tiden brukt på å løfte hammeren.

Det er det samme i sjakk: at man bruker lang tid på et trekk, betyr ikke at trekket er godt.

I dette tilfellet bommer anmelderen uansett hvor kort eller lang tid han bruker på anmeldelsen.

Forøvrig en knakende god tilbakemelding fra Fartein. At denne "Hermann Willis" forsøker å forstørre seg selv ved å anta et psevdonym, turde si sitt: Ole Fyhn er navnet og kjenner vi ham rett, kjenner han vel "Johnny fra Stovner"

Anonym sa...

Hvorvidt dette er en god oversettelse og anmeldelse får være opp til andre å vurdere, men har man tatt feil, så har man tatt feil. Hvorvidt dette er to store forferdelige feil får være opp til andre å vurdere.

Barbary coast har hentet navnet sitt fra Barbary coast i Afrika- en norsk oversettelse vil mest naturlig ha samme stavemåte på begge steder. Som du skriver er dette Barbareskkysten.

Brukes ordet pyrites er det mest korrekt å bruke det norske, velkjente, og mest brukte ordet, svovelkis. Kallenavn og evt. slang passer seg ikke når en engelsk tekst er klar.

Morten sa...

Til "Anonym" ang. Barbary Coast: Det resonnementet holder nok ikke helt. Det finnes byer og steder i USA som heter f.eks. Cologne, Venice Beach, Milan og Bavaria. Mener du at disse skal omtales som Köln, Venezia-stranda, Milano og Bayern på norsk?

Hedda sa...

Men Anonym klokka 19.24, hadde oversettelse vært så enkelt, kunne maskiner gjort jobben. Kontekst har mye (alt!) å si. I den setningen hvor det står "narregull", ville det etter min mening fungert dårlig med "svovelkis", bare se her: "Vi har ikke noen ’nasjonal sjel’! Hvis dere tror noe annet, ja, da graver dere etter narregull, kamerat."

Man kan naturligvis mene at metaforen ville fungert like godt med "svovelkis" (selv om jeg tviler). Men å skape inntrykk av at Fartein har skrevet "narregull" fordi han ikke vet bedre, er temmelig drøyt.

Anonym sa...

Til Anonym 22. mai kl. 18.47:
Genetisk feilslutning, vitenskapsteori og sjakkanalogier må glatt avvises. Poenget er: Oversettelse er et håndverk, det handler om å skru sammen setninger og utsagn som skal gi samme bilde i den norske leserens hode som i hodet til den som leser originalspråket. Akademiske, vitenskapsteoretiske betraktninger blir pseudo-intellectual garbage, for å sitere Woody Allen.
Poenget er videre: En oversetter tilbringer noen måneder av sitt liv med boken. Anmelderen leser og mener noe om boken profesjonelt, i løpet av en dag eller tre. Anmelderen må vise at han/hun har jobbet for pengene, ved bl.a. å knipe oversetteren i "feil" -- som oftest snublet over ved et rent tilfelle. Anmelderen skumleser teksten, finner et ord/uttrykk han tilfeldigvis mener seg å kjenne bedre enn oversetteren, og henger ut oversetteren for feiloversettelse av dette. Anmelderen følger her sin sjangers konvensjon, men opplysende og nyttig blir det ikke for noen.

Kjetil sa...

Det har ingen ting å si hvor lang tid en oversetter bruker på å oversette en bok. Han kan likefullt ha gjort en dårlig jobb, og det kan i noen tilfeller ta svært kort tid å påvise. Dette banale poeng kan ikke tilbakebevises ved å henvise til Woody Allen.